Italia og Italias historie - Parla Italiano

Gå til innhold

Hovedmeny:

Italia og Italias historie


Elisabetta Cassina Wolff. I Store norske leksikon. CC-BY-SA-3.0



Trykk på bildet for å få et større bilde


Italias riksvåpen



 
Italia,
offisielt Den italienske republikk (italiensk: Repubblica italiana) er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8.

 
Naturgeografi
 
Italia består hovedsakelig av Appenninerhalvøya, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav.
 
Fjellkjeden Appenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Appenninene ogDolomittene. Andre kjente elver er Tiber, Adige og Arno.
 
Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4 810 moh., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli, og den aktive Etna på Sicilia.
 
Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007)[1]:
Roma 4 010 000 innbyggere
Milano 3 890 000 innbyggere
Napoli 3 090 000 innbyggere
Torino 2 250 000 innbyggere
Palermo 1 240 000 innbyggere
 
Største øyer:
Sicilia 25 708 km²
Sardinia 24 090 km²
Elba 223 km²
 
Lengste elver:
Po 670 km
Adige 410 km
Tiber 405 km
 
Største innsjøer:
Gardasjøen 370 km²
Maggioresjøen 212 km²
Comosjøen 146 km²
 
Høyeste fjell:
Monte Bianco 4 810 moh.
Monte Rosa 4 634 moh.
Matterhorn 4 478 moh.
Gran Paradiso 4 061 moh.
 
Største vulkaner:
Etna 3 323 moh.
Vesuv 1 277 moh.

 
Demografi
 
Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tyrol, den nordligste halvparten av Trentino-Sør-Tyrol, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero Sardinia snakkes det katalansk.
 
I Italia snakker man mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, f.eks. er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språk har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet» med litt komisk bismak. Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.
 
Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige deler av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.
 
Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.
 
Folketettheten er den femte høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).

 
Historie
 
Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000-500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte Punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Fram til 1300-tallet vokste flere byer fram, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. I sistnevnte oppsto i løpet av 1400-tallet renessansen, noe som utløste en enestående kulturell blomstring. På 1500-tallet startet imidlertid en nedgangstid, og store deler av landet ble fram til 1700-tallet suksessivt kontrollert av Frankrike, Spania og Østerrike. Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-årene en væpnet kamp som førte til at Italia i 1861 ble forent (risorgimento). I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse fram og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som førte til internasjonal isolering, men samtidig en tilnærming til Tyskland. Under andre verdenskrig gikk Italia inn på Tysklands side og kjempet i Frankrike og Nord-Afrika. I 1943 invaderte de allierte Sicilia og Roma falt i 1944. I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt fram til 1980-årene.

 
Politikk og administrasjon
 
Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.
 
Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstalls representasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.
 
Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.
 
Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet Democratici di Sinistra har vært republikkens president siden 2006.
 
Regioner og provinser
 
Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):
 
1.   Abruzzo (L'Aquila)
 
2.   Basilicata (Potenza)
 
3.   Calabria (Catanzaro)
 
4.   Campania (Napoli)
 
5.   Emilia-Romagna (Bologna)
 
6.   Friuli-Venezia Giulia* (Trieste)
 
7.   Lazio (Roma)
 
8.   Liguria (Genova)
 
9.   Lombardia (Milano)
 
10. Marche (Ancona)
 
11. Molise (Campobasso)
 
12. Piemonte (Torino)
 
13. Puglia (Bari)
 
14. Sardegna* (Cagliari)
 
15. Valle d'Aosta * (Aosta)
 
16. Toscana (Firenze)
 
17. Trentino-Alto Adige* (Trento)
 
18. Umbria (Perugia)
 
19. Sicilia* (Palermo)
 
20. Veneto (Venezia)
 
* Autonome regioner
 
På neste nivå er regionene delt i tilsammen 95 provinser (provincie). To av provinsene (Bolzano og Trento) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene (comuni) – ca. 8000 i tallet.

 
Næringsliv
 
Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.
 
Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra.
 
De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren.
 
Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land.

 
Massemedia
 
Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI) har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.
 
I 1980-årene eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. I 2006 kom den internasjonale kommersielle kanalen SKY, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april.
 
Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført tiltabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica, Il Messaggero, Il Sole 24 Ore, Corriere della Sera og La Stampa.
 
Som mange andre steder i Europa, har internettet fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.

 
Kultur
 
Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.
 
Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.
 
Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag.





I perioden 1859 - 1870 ble Italia samlet til en stat.
April 1859 brøt det ut krig. Viktor Emanuels og Napoleon 3s hær ble samlet og beseiret 4. juni østerrikerne ved Magenta. 24. juni var det blodige slag ved Solferino, som østerrikerne tapte. Imidlertid hadde Toscana, Modena og Parma reist seg, og da det ikke var Napoleons mening at en sterk italiensk stat skulle oppstå, møtte han Frans Josef i Villa Franca, hvor det ble sluttet fred. Lombardia skulle avstås til Napoleon, som skulle overdra det til Viktor Emanuel. Italia skulle utgjøre et statsforbund under pavens sete.
 
10. november 1859 ble det sluttet fred i Zürich. Toscana, Modena og Parma nektet å motta de fordrevne fyrstene, og det lyktes Camillo Cavour å oppnå Napoleons tillatelse til å forene disse områdene med Sardinia. I Napoli fortsatte imidlertid Frans 2 det gamle regimet. Da samlet friskarehøvdingen Giuseppe Garibaldi et korps på 1000 mann, og landet 11. mai 1860 i Marsala Sicilia. Overalt ble han hilst med jubel, Messinable erobret, 20. august landet han på fastlandet, og 7. september gjorde han sitt inntog i Napoli.
 
Etter overenskomst med Napoleon lot Cavour sardinske tropper rykke gjennom Kirkestaten og forene seg med Garibaldi. Frans 2 ble drevet inn iGaeta, som senere overgav seg, og 7. november gjorde kong Viktor Emanuel inntog i Napoli. Ved folkeavstemninger ble Napoli, Sicilia, Marche og Umbria innlemmet i Sardinia. I februar 1861 ble det første italienske parlament åpnet i Torino, og parlamentet utropte Viktor Emanuel 2 til Italias konge. Samme år døde Cavour.
 
I det nye Italias historie før den første verdenskrig er tre hovedlinjer å følge: forholdet til Roma og Venezia, som ennå ikke var innlemmet i riket, samordningen av de uensartede bestanddeler til et hele og konsolideringen av finansene, og landets stilling utad. Cavours etterfølgere i regjeringen tilhørte det såkalte høyre, og arbeidet for forståelse med Frankrike og paven; Garibaldi, som fortsatt var uforsonlig, ble avvæpnet etter et friskaretog mot Roma.
 
Under stridighetene mellom Preussen og Østerrike forsøkte Napoleon å holde Italia nøytralt med løfte om å skaffe det Venezia; imidlertid allierte Italia seg april 1866 med Preussen og begynte i juni krig med Østerrike. Tross nederlagene ved Custoza og Lissa fikk Italia, bl.a. ved Napoleons innflytelse, Venezia ved freden i Wien.
 
Tilbake stod nå bare Roma; hemmelig støttet av regjeringen Ratazzi gjorde Garibaldi et nytt tog mot byen 1867, men ble fanget av franskmennene. I 1870 var Viktor Emanuel tilbøyelig til å støtte Frankrike, men regjeringen hindret det; etter Sedan trakk franskmennene sine tropper bort fra Roma, som så ble besatt av italienske tropper og erklært for hovedstad. En garantilov gav mai samme år paven suverenitet i Vatikanet m.m. Paven protesterte mot å få sin stilling bestemt gjennom ensidig lovbeslutning, og holdt seg som «fangen i Vatikanet» til 1929.
 
Italia var nå samlet; men flere grupper, særlig de såkalte irredentister holdt fast på kravet om å innlemme Tirol, Istria m.m. Det indre organisasjonsarbeidet hadde fremgang under høyres ledelse, som fortsatte til 1876; finansene ble brakt på fote. Kirkegodset ble inndratt, og hæren reorganisert. I 1876 kom venstre til makten. Mangelen på faste partirammer og den strengt gjennomførte parlamentarismen resulterte i hyppige ministerskifter.



Italiensk imperialisme, ca. 1880–1915
Venstreregjeringen orienterte seg bort fra alliansen med det pavevennlige Frankrike, og 1882 sluttet Italia et militært forbund, trippelalliansen, med Tyskland og Østerrike-Ungarn, delvis med bakgrunn i den franske besettelsen av Tunis året før. Skuffet i håpet om nordafrikanske kolonier søkte Italia erstatning i Øst-Afrika, og overtok 1880 Assab og besatte 1885 Massawa ved Rødehavet. 1889 ble Etiopia erklært for italiensk vasallstat, og 1890 ble det ved Rødehavet dannet en italiensk kronkoloni, Eritrea.
I 1887 overtok den imperialistisk orienterte politikeren Francesco Crispi (1887–91). Han kuet indre uroligheter og førte tollkrig med Frankrike, samtidig som han knyttet Italia nær til Tyskland. Landet kom i krig med Etiopia 1894 og led 1896 nederlag ved Adua, og ved freden i Addis Abeba måtte Italia erkjenne Etiopias uavhengighet og oppgi håpet om utvidelse av Eritrea. Senere koloniseringsplaner, især i Kina 1900, strandet likeledes. Nederlaget og dårlige økonomiske forhold førte til uroligheter over hele Italia i slutten av 1890-årene.
I 1900 ble kong Umberto 1 myrdet, og Viktor Emanuel 3 besteg tronen. Finansene bedret seg etter 1890-årenes misere; statsgjeldsrenten kunne nedsettes, og budsjettet viste overskudd tross kolossale utgifter til sivile og militære formål. De sosiale forholdene var vanskelige både blant by- og landarbeidere. Anarkismen hadde i Italia et arnested, men det voksende sosialdemokratiet, som til dels var sterkt republikansk farget, dannet en motvekt. Forholdet til pavestolen ble ikke forbedret under Pius 10 (1903–14), og i folket ble motsetningene skjerpet. Italia holdt fast ved trippelalliansen, som ble fornyet 1902, men samtidig nærmet man seg stadig mer det nå antipavelige Frankrike, Storbritannia og Russland. Irredentistene agiterte mot Østerrike, og den østerrikske anneksjon av Bosnia 1908 og Tysklands Marokko-politikk stimulerte ekspansjonismen.
I 1911 gjorde Italia et nytt forsøk på å skaffe seg kolonier, og erklærte 29. september krig mot Tyrkia for å tilkjempe seg Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya. Balkankrigens utbrudd oktober 1912 tvang Tyrkia til å slutte fred i Lausanne 18. oktober - og å overgi de libyske provinsene. Erobringen kostet Italia enorme summer, og koloniseringen måtte legges på is ved utbruddet av første verdenskrig, for så å bli gjenopptatt med tyngde i mellomkrigstiden: Italia iverksatte et omfattende program for å kolonisere Tripolitania og Kyrenaika, med store offentlige investeringer i infrastruktur og med bosetting av italienske familier, vesentlig i landbruket.


Den første verdenskrig
Ved utbruddet av den første verdenskrig var Italia bundet til sentralmaktene ikke bare ved trippelalliansen, men også ved en hemmelig traktat (1913) med Tyskland og Østerrike, rettet mot Frankrikes og Storbritannias herredømme i Middelhavet. Men motsetningsforholdet til Østerrike var sterkt, og en krig mot Storbritannia ville ikke landet tåle. Den italienske regjeringen gjorde krav på kompensasjoner hvis Østerrike gjorde erobringer på Balkanhalvøya, og da dette ble avslått, erklærte Italia seg 2. august 1914 nøytralt.
Etter resultatløse forhandlinger med sentralmaktene begynte regjeringen mars 1915 forhandlinger med ententen. Disse resulterte i Londontraktatenapril samme år: Italia skulle ha Trieste og det nordlige Dalmatia som vederlag for å delta i krigen. Nasjonalforsamlingen vedtok å erklære krig mot Østerrike 24. mai. Det brøt ut krig med Tyrkia 24. august samme år, med Tyskland først august 1916. Den ene italienske offensiven etter den andre strandet ved Isonzo (elv innerst i Veneziabukta).
Våren 1916 gikk østerrikerne til angrep i Nord-Italia, og høsten 1917 trengte fienden langt inn i landet. De indre forholdene var ofte vanskelige, Storbritannias hjelp måtte gang på gang tilkalles, og store deler av befolkningen krevde fred. Krigen kostet Italia umåtelig både av penger og liv (ca. 600 000 døde og 1 mill. sårede; omkostningene ble 1919 anslått til 90 milliarder lire), og folkestemningen forlangte kraftige gevinster ved freden. Londontraktaten hadde ikke gitt Italia Fiume, og Italia krevde denne byen og det sørlige Dalmatia. Da den amerikanske president Wilson fastholdt Londontraktaten, forlot de italienske delegatene etter en kort tid fredsforhandlingene i Paris.
Fredsslutningen med Østerrike i St. Germain 10. september 1919 gav for øvrig Italia i det hele hva det hadde krevd i Tirol og Istria. Om Fiume-spørsmålet ble det ført uendelige forhandlinger i Paris; september 1919 okkuperte Gabriele d'Annunzio byen, og holdt den besatt ca. 1½ år. Folkestemningen i Italia krevde ikke bare Fiume, men også en italiensk maktstilling i Albania og Lilleasia, og regjeringen Orlando ble styrtet juni 1920 på grunn av misnøye med fredsbetingelsene. Regjeringen Giolittiavsluttet saken ved i det vesentlige å gi avkall på Albania og vedoverenskomsten i Rapallo november 1920 å innrømme JugoslaviaLondontraktatens grenser, mens Fiume ble uavhengig under italiensk overhøyhet. Giolittis utenrikspolitikk, som ble ledet av grev Carlo Sforza, gikk ut på konsolidering og forsonlighet overfor Tyskland. August 1919 kom en ny valglov, som innførte forholdstallsvalg.
Valgene november samme år viste stor fremgang for sosialdemokratene og for det nydannede klerikale parti, Partito Popolare Italiano, mens den gamle liberale blokk ble sterkt svekket. Sosialdemokratiet, som hadde et temmelig radikalt preg, utfoldet i de følgende måneder stor aktivitet; flere steder overtok arbeiderne ledelsen av fabrikkene. I denne tiden oppstodfascismen, som kjempet mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen med våpenmakt. De nye valgene til kammeret mai 1921 svekket begge ytterfløyene, men uten å gi sikkert borgerlig flertall. Reformsosialisten Ivanoe Bonomi dannet regjering.



Fascismens fremmarsj, fra ca. 1920
Februar 1922 falt Bonomi, og Luigi Facta dannet Italias siste før-fascistiske parlamentariske regjering. Under denne ble Genovakonferansen holdt, og Tripolis endelige undertvingelse ble påbegynt. Innad forsøkte regjeringen å hevde statsmakten mot fascistene, og ble støttet av de fleste borgerlige partier og sosialdemokratene, som 1. august forsøkte en «legitim» generalstreik for å styrke statsautoriteten. Fascistene sørget for at forsøket ble mislykket. Rundt om i byene fratok de etter hvert de marxistiske partier all makt, samtidig med at regjeringens autoritet ble mindre. Sosialdemokratene ble svekket ved indre splid mellom unitarene, som ville samarbeide med de borgerlige partier mot fascistene, og massimalistene, som ville fortsette kampen uten allianse til høyre.
På en fascistkongress i Napoli startet Benito Mussolini i oktober «marsjen mot Roma», og Facta gikk av. Etter at den liberale Antonio Salandra forgjeves hadde forsøkt å danne regjering, måtte Viktor Emanuel henvende seg til Mussolini, som dannet en samlingsregjering av fascister, nasjonalister, klerikale og liberale. 30. oktober begynte den fascistiske besettelsen av Roma, som ble fullført på få dager. Den nye regjeringen fikk tillitsvotum med 275 stemmer mot 90.
I 1923 ble det gjennomført en ny valglov, der det største parti ble sikret 2/3av samtlige mandater i kammeret. Ved valgene 1924, som foregikk under sterkt press fra regjeringen, fikk fascistene 65 prosent av de avgitte stemmene. Kort etter (juni 1924) førte mordet på den sosialdemokratiske deputerte Giacomo Matteotti til brudd mellom fascistene og de fleste borgerlige grupper. Regjeringen ble rekonstruert, og Mussolini overtok den ene ministerposten etter den andre og hadde til sist ni, som han beholdt til 1929.
I 1928 ble det laget en lov som medførte at forfatningen ble ytterligere fjernet fra parlamentarismen. Etter denne loven dannet hele landet én valgkrets, hvor kandidatene ble utpekt av faglige korporasjoner (opprettet ved lov 1927) og revidert av det fascistiske storråd, og velgerne med stemmeplikt skulle stemme for eller imot. 1929 hadde Mussolini og kardinal Pietro Gasparri fullført forhandlinger om forlik mellom paven og Italia. Ifølge forliket (Lateranoverenskomsten) ble en uavhengigVatikanstat opprettet, et konkordat ble sluttet og det finansielle mellomværende med paven avgjort.
I 1923 gav mordet på en italiensk general ved den gresk-albanske grensen Mussolini påskudd til å besette Kerkyra (Korfu), som han først forlot etter at ambassadørrådet hadde grepet inn, og Hellas anerkjente erstatningskrav. Striden om Fiume og forholdet til Jugoslavia endte med Nettuno-traktaten 1924, hvor Fiume tilfalt Italia og havnen Porto Baros Jugoslavia. Samme år ble det undertegnet en vennskapstraktat mellom de to land. Allikevel ble forholdet raskt spent igjen, især etter at Italia ved Tiranatraktatene med Ahmed Zogu 1926 og 1927 gjorde helt ende på Jugoslavias innflytelse i Albania, som deretter nærmest ble Italias vasall. Følgen ble at vennskapstraktaten ved sitt utløp 1929 ikke ble fornyet, og Italia sluttet seg nærmere til Jugoslavias fiender Ungarn og Bulgaria.
Frankrike avstod 1919 noen oaser ved Tripoli, og Storbritannia 1924 Juba og 1926 Kufra, men disse innrømmelsene tilfredsstilte langt fra Italias krav. I Tripoli fullførte Mussolini den endelige undertvingelse. Den fransk-tyske tilnærmelse 1925 medførte at det ble dannet en italiensk-britisk som motvekt (Livornomøtet). Overfor Tyskland var forholdet en tid spent på grunn av Italias undertrykkelse av den tyske minoriteten i Tirol. Italia fulgte med stor interesse de nasjonalistiske bevegelsene i Mellom-Europa og ytet spesielt støtte til Ungarn.
Verdenskrisen fra 1930 gikk hardt ut over Italias økonomi, med omfattende fallitter og svære budsjettunderskudd. Regjeringen forsøkte å løse vanskelighetene gjennom forsterket selvbergingspolitikk. Samtidig ble den utenrikspolitiske kursen stadig mer imperialistisk. Etter sammenbrudd i de internasjonale nedrustningskonferanser mellom 1930 og 1932 økte Italia sine rustninger. Fra slutten av 1934 ble forholdet til Etiopia stadig forverret, og høsten 1935 brøt det ut krig. I løpet av Etiopia-konflikten opprettet Italia et mer vennskapelig forhold til Tyskland, fordi landet hadde holdt seg utenfor sanksjonene. Etiopia ble annektert mai 1936.
Under den spanske borgerkrigen tok Italia sammen med Tyskland åpenlyst parti for general Franco. Samtidig som det ble sendt italienske troppekontingenter til Spania, opprettholdt Italia sin stilling i ikke-intervensjonskomiteen til juni 1937. I løpet av denne konflikten ble samarbeidet med Tyskland stadig mer intimt (se aksemaktene ogAntikominternpakten). Av hensyn til dette vennskapsforholdet oppgav Italia mye av sin innflytelse i Østerrike, og forholdt seg passivt ved den tyske anneksjon mars 1938. Samme høst spilte Mussolini en fremtredende rolle i den tysk-tsjekkiske konflikt ved å opptre som formidler i forhandlingene som førte til forliket i München. Dette forliket bidrog imidlertid ikke til noen utsoning mellom Italia og vestmaktene.
Aksepolitikken gjorde seg gjeldende også i den indre lovgivning, bl.a. ved en rekke antisemittiske forordninger fra høsten 1938. Som en kompensasjon for Tysklands innlemmelse av Tsjekkoslovakia mars 1939, okkuperte Italia Albania 6. april. Etter forutgående forhandlinger mellom utenriksministrene Ribbentrop og Ciano ble det undertegnet en militærpakt mellom Tyskland og Italia.


Italiensk imperialisme, mellomkrigstiden
Etter avslutningen av første verdenskrig fikk Italias koloniale ambisjoner ny næring, påskyndet særlig av det osmanske rikets oppløsning og framveksten av den italienske fascismen. Som følge av Tyrkias nederlag i krigen ble det osmanske riket stykket opp, og Midtøstens politiske geografi tegnet opp på ny. Dette innebar forhandlinger mellom stormaktene og hva som ble den siste store imperialistiske fordeling av kontroll over fremmede territorier. Italia fikk støtte for sitt gamle krav på det senere Libya, som besto av tre separate områder: Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan. Fra 1921 ble en omfattende kampanje for kolonisering - la riconquista, gjenerobringen - iverksatt. I Kyrenaika møtte den militær motstand, og kolonien ble innrømmet delvis selvstyre. Etter fascistenes maktovertakelse ble koloniseringen av Libya et ideologisk prestisjeprosjekt, og Benito Mussolini engasjerte seg personlig. En erobringskrig ble gjennomført, som etter et tiår med motstand knekte den kyrenaiske geriljaen. På slutten av 1930-tallet ble koloniseringen trappet opp, og et program for å få jordbruksfamilier til å emigrere til Libya iverksatt. Da Libya i 1939 ble inkorporert i Italia som én provins, bodde det rundt 100 000 italienere der. Det var lagt planer for forflytting av en halv million i løpet av 1960-tallet. Dette ble forpurret av at Italia tapte Libya som følge av nederlaget i andre verdenskrig.
Militære styrker fra Italias koloni Eritrea ble benyttet under erobringen av Libya. Italia hadde først erklært Eritrea som koloni 1890, og koloniseringen fikk ny næring etter den andre italiensk-etiopiske krigen i 1935/36, da Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland ble slått sammen til en administrativ enhet som Italiensk Øst-Afrika. Under andre verdenskrig ble først Italiensk Somaliland og deretter Eritrea inntatt av britiske styrker, og okkupert i 1941, mens Etiopia fikk tilbake sin selvstendighet. Somaliland ble etter krigen et tilsynsområde under italiensk kontroll fra 1949 til sin selvstendighet i 1960.



Den annen verdenskrig, 1940–45
Etter utbruddet av den annen verdenskrig 1. september samme år erklærte Italia seg som «ikke-krigførende», dvs. landet opprettholdt en formell nøytralitet, samtidig som det inntok en utpreget tyskorientert holdning. For å fjerne tidligere motsetningsforhold ble det bl.a. sluttet en overenskomst angående Sør-Tirol. Avtalen gikk ut på at alle innbyggere som ville, skulle få flytte til Tyskland.
27. september 1940 ble den tysk-italienske forsvarspakt utvidet til også å gjelde Japan. Tilskyndet av den seierrike tyske offensiv mot Frankrike, erklærte Italia 10. juni 1940 krig mot Storbritannia og Frankrike. Den franske hoved front var nær sammenbrudd, og derfor ble den italienske krigføringen på det alpine frontavsnitt passiv og uten betydning. 24. juni ble det sluttet våpenstillstand mellom Italia og Frankrike.
Sommeren 1940 forløp uten vesentlige krigsbegivenheter for Italias vedkommende. Fra høsten samme år prøvde landet å sette i verk et angrep mot Egypt og Hellas. 28. oktober rykket italienske tropper uten krigserklæring inn i Nord-Hellas. I Egypt lyktes det Italia å erobre Sidi al-Barrani, men Italias offensive krigføring ble snart møtt med en britisk motoffensiv, som i løpet av kort tid førte krigen over på italiensk jord i Libya. Angrepet mot Hellas ble på samme måten møtt med en kraftig gresk motoffensiv, og italienerne ble drevet tilbake til Albania.
6. april 1941 hjalp tyskerne italienerne med å angripe Hellas. Tyskerne knekket i løpet av kort tid grekernes motstand. Også i Afrika ble den italienske fronten gjenopprettet ved tysk hjelp. Initiativet lå i det hele tatt overalt hos tyskerne, og Italia ble mer og mer en tysk vasallstat. I Nord-Afrika led de italienske styrkene nederlag. Etter langvarige kamper falt Tunis, og 28. august 1943 begynte invasjonen på selve det italienske fastland.
Nederlagene ved frontene, de økende flyangrepene og den stigende nødstilstand i landet hadde ført til en indre krise, og 25. juli ble Mussolini tvunget til å gå av. Etter noen uker i fangenskap, ble han befridd av tyske fallskjermtropper. Han opprettet et neo-fascistisk republikansk parti og dannet en marionettregjering med sete i den lille byen Salò ved Lago di Garda. Den egentlige regjeringsmakten var da blitt overtatt av marskalk Pietro Badoglio, som oppløste det fascistiske partiet. Han fikk i stand våpenstillstand med de allierte og erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne fortsatte å holde Nord- og Mellom-Italia. Først etter harde kamper kunne de allierte rykke videre nordover, og 5. juni 1944 overgav tyskerne Roma uten motstand.
Etter at Roma var falt, trakk kong Viktor Emanuel seg tilbake til fordel for kronprins Umberto. Badoglio trådte tilbake 10. juni og ble erstattet av Ivanoe Bonomi. Da de allierte rykket videre frem i Italia, fikk de hjelp av de italienske partisaner, som april 1945 la hele Nord-Italia under seg. Mussolini ble tatt til fange og drept av partisanene 28. april. Marskalk Rodolfo Grazianis neofascistiske tropper kapitulerte betingelsesløst 29. april og de tyske tropper 2. mai 1945. Italia erklærte 15. juli krig mot Japan.






Starten
 
Historisk tid kan sies å begynne med den dominerende kulturinnflytelsen som utgikk fra to folk: etruskerne og grekerne. Etruskernes kjerneområde var Etruria, nord og vest for Tiber; senere (500-tallet f.Kr.) ekspanderte de nordover mot Posletta og sørover til Campania, før de atter ble trengt tilbake, bl.a. etter nederlaget i slaget med grekerne ved Cumae i 474 (seetruskerne). Grekerne anla fra ca. 750 f.Kr. en mengde kolonier på Sicilia og på kysten av Sør-Italia, bl.a. Kyme (Cumae), Neapolis, Poseidonia (Paestum), Rhegion, Lokroi, Kroton, Sybaris, Taras (Tarentum), Syrakus, Zankle eller Messana, Gela og Akragas (Agrigentum). Koloniene betydde en viktig kulturimpuls gjennom flere hundre år, direkte og indirekte via etruskerne. Av fremmede folk som siden slo seg ned i Italia, kan nevnes gallerne eller kelterne, som slo seg ned på Posletta etter år 400, der de drev tilbake etruskerne.
 
Etter tradisjonen var byen Roma grunnlagt i 753 f.Kr., og altså jevngammel med de eldste greske kolonier; et lite samfunn av latinske og sabinske bønder. Italias historie fra 300-tallet kan skrives som historien om den romerske ekspansjon og er behandlet i artiklene om Roma og Romerriket. I løpet av et par hundre år fra ca. 400 til ca. 200 hadde Roma fått effektiv kontroll over hele Italia og Sicilia. Viktig for den romerske administrasjon og for romaniseringen av Italia – som dog aldri ble fullstendig – var veinettet: i 312 ble hovedveien langs kysten mot sør, Via Appia, påbegynt, senere fulgte Via Latina gjennom det indre av landet og videre forgreninger fra disse veiene (Via Popilia, Traiana, Salaria, Valeria); i 299 ble hovedveien mot nord, Via Flaminia, påbegynt, senere Via Aemilia og andre veier (Via Postumia, Clodia, Cassia, Aurelia, Aemilia Scauri, Julia Augusta).
 
De overvunne folk i Italia ble av romerne kalt forbundsfeller. Politisk behersket romerne Italia etter devisen «splitt og hersk», idet de sluttet separate avtaler og gav forbundsfellene og enkeltpersoner vekslende status og borgerrett. Forbundsfellene hadde indre selvstyre, men kunne ikke drive egen utenrikspolitikk. Innbyggerne måtte gjøre krigstjeneste for Roma. Roma kontrollerte også Italia gjennom å anlegge romerske bosetninger, kolonier, og ved å annektere jord under erobringskrigene og den annen puniske krig (218–201 f.Kr.). Bare gjennom den blodige forbundsfellekrigen 91–88 f.Kr. kunne romernes forbundsfeller tilkjempe seg alminnelig borgerrett; etter at også beboerne på Posletta (Gallia cisalpina) var blitt romerske borgere under Caesar, kan Italia ansees som en enhetlig stat med lokalt selvstyre. Keiser Augustus lot Italia inndele i elleve regioner: Campania og Latium, Apulia og Calabria, Lucania og Bruttium, Samnium, Picenum, Umbria, Etruria, Aemilia, Liguria, Venetia og Histria samt Gallia transpadana. Inndelingen ble modifisert av Diokletian. Med Konstantinopels grunnleggelse i 330 mistet Italia betydning som rikets kjerneland; alemannerne herjet i 270, Alarik i 410; i 476 ble Romulus Augustulus, den siste keiser i Vest-Romerriket, avsatt av Odovaker. Goternes herredømme førte til at Italia igjen vant betydning, men landet led under bysantinernes gjenerobringskriger (535–555); i 568 ble landet delt i en bysantinsk del i sør og et langobarderrike i nord; det sistnevnte beholdt navnet Italia.



 
Ostrogotisk rike
 
Odovakers herredømme (476–493) var usikkert. Han støttet seg til germanske leietropper og betalte dem med jord; ellers prøvde han trolig å bevare den senromerske samfunnsordningen. Men riket ble mindre. Visigoterne tok Gallia til Alpene, og de romerske kolonistene ved Donau vendte hjem til Italia. På Sicilia lyktes det imidlertid å drive vandalene tilbake. Ostrogoterne, under Theoderik, trengte derimot inn i Nord-Italia, og levde der under sine egne lover, slik at Italia ble en slags dobbeltstat. Han grep minst mulig inn i det romerske samfunnet og lot senatet bestå.
 
Goterne var rikets soldater, og det ble derfor også et skille mellom sivilt romersk samfunn og et militært gotisk. Soldatene fikk jord, og det ser ut til at de som regel har fått en tredel, mens de gamle jordeiere har fått beholde to tredeler. Det lyktes Theoderik å skape fred og orden i landet, men det er tydelig at hans styre har vært følt som et fremmedstyre påtvunget folket. Dessuten var ostrogoterne arianere, og dette økte motsetningene mellom de katolske romerne og de ostrogotiske erobrerne. Misnøye kom til politisk uttrykk gjennom Theoderiks strid med den katolske kirke. Denne striden hadde nær forbindelse med hans utenrikspolitikk. Theoderik anerkjente, som Odovaker, den østromerske keiser som overherre, men han hadde likevel store egne planer.
 
Theoderik ville samle en rekke germanske stammer under sitt herredømme, og hadde lenge god fremgang med denne politikken. Dels oppnådde han å knytte forbindelser på diplomatisk vis og gjennom ekteskap mellom egen slekt og de forskjellige høvdingætter, dels bygde hans utenrikspolitikk på den makt hans hær og hærførerevner gav ham.
 
Han knyttet til seg hele kretsen av germanerfolk rundt Italia fra Nord-Afrika til Donau. Men på to punkter støtte denne utvidelsespolitikken på motstandsmakter som sammen ble for sterke for ham. Den ene var frankerne, og den andre det østromerske keiserrike som så seg truet ved ostrogoternes voksende styrke.
 
Frankerne førte under Chlodvig den samme hensynsløse utvidelsespolitikken som Theoderik, og det førte til sammenstøt. Keiseren i Bysants utnyttet denne konflikten og støttet frankerne. Det lyktes dessuten ca. 520 å overvinne motsetningene mellom den katolske kirke i øst og vest, og denne enigheten gav Theoderiks katolske undersåtter i Italia et holdepunkt i Bysants som også fikk politisk betydning. Keiseren slo med hard hånd ned på arianerne, mens Theoderik støttet dem og forlangte at keiseren skulle trekke sine forholdsregler tilbake. Keiseren avslo, og spenningen økte.
 
Theoderik utryddet hensynsløst alle som ble mistenkt for å motarbeide ham i forståelse med keiseren, og han døde (526) midt i forberedelser til krig mot vandalene, som det hadde lykkes keiseren å trekke over til sin side. Midtpunktet i ostrogoternes rike var Nord-Italia, og Theoderik selv ble gravlagt i Ravenna, der hans mausoleum står den dag i dag. Etter Theoderiks død fikk keiseren i Bysants etter hvert sterkere og sterkere tak på Italia. Fra Sicilia vant keiserens hærfører Belisarius herredømme over hele landet, og en siste reisning fra ostrogoternes side ble 553 slått ned av en annen keiserlig hærfører, Narses.



 
Langobardenes rike, fra 568
 
I de neste 15 årene, ble romersk administrasjon og forsvar bygd opp igjen, men 568 brøt et nytt germansk folk inn over grensene fra nordøst, langobardene. De var kommet fra nord i de første århundrene e.Kr., kanskje fra Skandinavia. Det gikk raskt for langobardene å få fotfeste i Italia, dels på grunn av dårlig forståelse mellom keiseren i Bysants og hans representant i Italia. Langobardene vant hele Nord-Italia unntatt Ravenna og distriktet omkring denne byen. Det sørligste Italia med Roma og Napoli lyktes det derimot keiserens tropper å forsvare.
 
Langobardene var, da de brøt inn i Italia, et krigersk og barbarisk folk. I motsetning til ostrogoterne respekterte de ikke den romerske samfunnsorden. Langobardene maktet ikke å etablere en sterk sentralmyndighet den første tiden, og det ble lokale hertuger som overtok makten og styret i landet, særlig hertugdømmene Spoleto og Benevento fikk en selvstendig stilling. Senere ble kongemakten sterkere; kanskje mest på grunn av stadige kamper med de keiserlige områder. Hertugene ble redusert til kongelige embetsmenn, og under kong Liutprand (712–744) ble også Benevento og Spoleto lagt inn under kongens makt.
 
I keiserens områder gikk det for seg en tilsvarende styrking av den sentrale styringsmakt. Den øverste myndighet ble samlet hos den militære øverstkommanderende, som fikk tittelen eksark og hadde sin residens i Ravenna, som det først 751 lyktes langobardkongen Aistulf å innta. Det var krigens krav som tvang igjennom denne samling av makten på én hånd.
 
Én myndighet holdt likevel på sin makt innenfor det keiserlige område: paven i Roma. Pavedømmet var blitt en betydelig verdslig makt allerede under pave Gregor den store (590–604). Paven førte sin egen politikk, og til tross for at hans område egentlig lå i keiserens land, forhandlet han direkte med andre stater, f.eks. langobardenes rike. Det lyktes også å omvende langobardene til den katolske lære og få slutt på arianismen fra midten av 600-tallet. Dette betydde en vesentlig økning av pavens autoritet. Da keiseren i Bysants 726 utstedte forbud mot all billeddyrking, motsatte paven seg forbudet, og det ble et brudd mellom paven og keiseren. Dette var bakgrunnen for at paven søkte støtte hos den frankiske hushovmesteren Pipin den lille. Som vederlag for å legitimere Pipins overtagelse av den frankiske krone kunne paven nå regne med frankernes støtte mot langobardene og keiseren i Bysants.
 
I 751 tok langobarderkongen Aistulf Ravenna, og så ut til å kunne legge hele Italia medregnet Roma under sitt velde. Det lyktes pave Stefan 2 å få Pipin til å gå mot Aistulf (754). Pipin slo seg raskt frem til Pavia og tvang Aistulf til fred og til å avstå storparten av det greske eksarkatet omkring Ravenna til paven. Aistulf respekterte ikke fredsavtalen, og to år senere tvang Pipin ham på nytt til å gå med på de samme vilkår. Denne gang sendte han også paven et høytidelig gavebrev på det område som Aistulf hadde måttet avstå. Sammen med hertugdømmet Roma kom dette område til å utgjøre Kirkestaten, som bestod helt til Italia ble samlet 1870.
 
Kampen mellom langobardene på den ene siden og paven og frankerne på den andre var imidlertid ikke slutt med avtalen 756. Da kong Desiderius tok opp kong Aistulfs pavefiendtlige politikk og truet Roma, hjalp frankerkongen Karl den store paven. Karl omringet Desiderius i Pavia og tvang ham til å gå i kloster, selv tok han tittelen «langobardenes konge» (774). Siden slo Karl ned opprørske langobardhertuger og satte inn frankere i stedet. I 800 kronet pave Leo 3 ham til romersk keiser. De opprinnelige langobardiske hertugdømmene Benevento og Spoleto holdt seg til 1053 og 1213.



 
Det tysk-romerske riket, fra 962
 
Karolingerne beholdt keiserkronen til 875. Siden gikk keiserverdigheten fra mann til mann under sterk indre strid, inntil kong Otto 1 av Tyskland ble kalt inn 951 og lot seg krone til langobardenes konge i Pavia. I 962 ble han kronet til tysk-romersk keiser i Roma, en verdighet som siden ble et mål for tyske herskere opp gjennom tidene.
 
Otto 1 fastsatte nye regler for pavevalget, noe som var høyst påkrevd, da det i første halvdel av 900-tallet var blitt behersket av stridende adelspartier i Roma. Otto fikk samtidig slått fast at paven måtte sverge troskap til keiseren før han overtok sitt embete. Otto fikk 967 kronet sønnen Otto 2 til keiser og ordnet ekteskap mellom ham og datteren av den bysantinske keiseren. Hans politikk siktet bl.a. på å oppnå makt over de søritalienske hertugdømmene som lå under keiseren.
 
Forbindelsen mellom pavedømmet og de tyske kongene kom til å hindre samlingen av Italia under en nasjonal italiensk myndighet. De tyske keisere betraktet seg som arvtagere av Karl den stores keiserdømme. Italia var på 900- og 1000-tallet så politisk splittet mellom forskjellige verdslige og geistlige jordherrer, at det var lett å legge under seg for en så sterk makt som den tyske. Dessuten var landet svekket av arabernes herjinger på Sicilia og i Sør-Italia. Den økonomiske strukturen i landet var i hovedtrekk naturalhushold med føydal organisasjon, men meget tidlig begynte bynæringene og pengehushold å vinne frem.
 
I en særstilling stod Venezia, som greide å bevare sin politiske uavhengighet, dels på grunn av sin godt beskyttede beliggenhet ute på øyene og dels ved dyktig diplomati. Venezia begynte fjernhandel før noen annen by i middelalderen og på en tid da det bysantinske rike og araberne behersket all handel for øvrig i middelhavsområdet. Allerede på 800-tallet var storhandel og betydelige formuer konsentrert i Venezia. Handelen gikk i første rekke til Bysants. Byen leverte fisk, salt, korn, tømmer og slaver (fra de indre områder ved Adriaterhavet) og kjøpte til gjengjeld kostbare tøyer, våpen og krydder fra øst. Snart ble hele Nord-Italia trukket inn i denne handelen, og kjøpmenn fra Genova og Pisa tok opp konkurranse med venetianerne, de gikk endog til kamp mot araberne og tvang dem til gunstige handelstraktater. Allerede 1016 ble den arabiske byen Mahdia i Tunis stormet.
 
Den italienske fjernhandelen var i gang lenge før korstogene, men disse kom til å få en sterkt stimulerende virkning ved å vekke behovet for luksusvarer fra Østen. De norditalienske byer var så tidlig utviklet at de allerede på 1000-tallet spilte en politisk hovedrolle. I en rekke byer var det sterke spenninger mellom de geistlige herrer, spesielt biskopene, og de rike borgerne. De mindre mektige jordeiende adelsmenn rundt byene gikk ofte sammen med borgerne, mens de store vasallene for en stor del tok sine len fra biskopen og flyttet inn til hans residensby. I konfliktene med biskopene og de store vasallene kom borgerne og adelsmennene til å stå så nær sammen at de siste fikk borgerrett i byene. De to folkegruppene smeltet sammen og dannet en overklasse forskjellig fra borgeroverklassen i andre land. I kampen støttet ofte biskopene seg til de små håndverkerne og arbeiderne. Biskopene var derfor ikke bare mektige jordherrer, men også i høy grad deltagere i det politiske liv, og hadde fått sine embeter av keiseren på grunn av politiske kvalifikasjoner.



Maktkamp mellom bystater, pave og keiser, ca. 1000–1250
På begynnelsen av 1000-tallet kom et nytt moment inn i Italias politiske liv. Normanniske pilegrimer som hadde tatt del i kampene mot araberne i Sør-Italia, grunnla et rike som kom til å omfatte Calabria, Apulia og Sicilia. Robert Guiscard fikk 1080 disse områdene i len av paven da araberne var fordrevet, og 1130 ble Roger 2 (1127–54) kronet til konge av Sicilia, som ble betegnelsen for hele riket.
Paven utnyttet det nye normannerriket til støtte for sin politikk. Han hadde sterk bruk for støtte under de voldsomme konfliktene med de tyske keiserne som utviklet seg i annen halvdel av 1000-tallet (investiturstriden). Konflikten gjaldt pavens eller keiserens overherredømme rent generelt, og spesielt spørsmålet om biskoputnevnelsene.
Biskopene hadde fått en sterk politisk stilling, og derfor var det viktig for keiseren å ha herredømme over utnevnelsene. Konflikten nådde sitt høydepunkt under Henrik 4 og pave Gregor 7 (1073–85). Den endte med et kompromiss 1122. Tilsynelatende var kompromisset til fordel for kirkens makt, da det var domkapitlene som skulle velge biskopene, men faktisk greide ikke biskopene i lengden å hevde seg overfor byenes borgerskap uten keiserens støtte.
I en rekke byer i Nord-Italia ble det organisert et selvstyre der de ledende klasser var representert: capitani, rike kjøpmenn og håndverkere og adelsmenn. Selv Roma ble en tid republikk med den religiøse agitator Arnold av Brescia som den drivende kraft (1142–55). Nord-Italia og Sør-Italia utviklet seg i svært forskjellige retninger. Sør-Italia var organisert og administrert etter strengt føydale prinsipper under normanniske fyrster, mens Nord-Italia ble preget av selvstendige bykommuner og voksende handel.
Det viste seg at de norditalienske byene representerte stor makt, da den tyske keiser Fredrik Barbarossa (1152–90) forsøkte å tvinge igjennom gamle, keiserlige rettigheter mot byenes vilje. Milano gikk i spissen for motstanden. I 1167 ble Det lombardiske byforbund dannet. Det omfattet etter hvert 16 byrepublikker i Nord-Italia og vant en stor seier over Fredrik Barbarossa ved Legnano 1176.
Fredrik Barbarossa gav ikke opp sin italienske ekspansjonspolitikk, og det så ut til at han hadde utsikt til å sikre sin slekt, hohenstauferne, herredømmet over hele Italia da han 1186 fikk sin sønn Henrik 6 gift med arvingen til det normanniske riket i Sør-Italia, Constantia, datter av Roger 2. Med Tyskland og hele Italia på den tyske keisers hånd ville det være umulig for paven å hevde seg. Henrik fikk motbør i kongeriket Sicilia, men ble til slutt kronet til konge 1194. Henrik hadde ærgjerrige planer og tenkte på å erobre det bysantinske riket, men døde allerede 1197.
Pave Innocens 3 skaffet seg herredømmet over den delen av Kirkestaten som var gått tapt under hans forgjenger, og utnyttet den uenigheten som oppstod ved valget av ny keiser etter Henrik 6. På kort tid ble paven den mektigste herren på størstedelen av den italienske halvøy. Til og med dronning Constantia måtte ty til Innocens 3 for å sikre sønnens keiservalg. Innocens ble verge for barnet og anerkjent som lensherre til Sicilia. Innocens lanserte likevel ikke Fredriks rett før det passet i hans politiske spill. Hohenstauferpartiet hadde forbigått Fredrik ved keiservalget og tatt Filip av Schwaben i stedet. Dette partiet ble også kalt ghibellinene. Motpartiet, guelferne (welferne), hadde valgt Otto av Braunschweig. Filip hadde overtaket, og paven støttet derfor Otto for å holde maktbalansen, men måtte slå over da Filip likevel ble overmektig.
Filip ble myrdet, og paven søkte i første omgang allianse med Otto, men spilte så Fredrik ut mot ham. Oppgjøret fikk store dimensjoner, og begge sider søkte allierte. Hohenstauferne og paven allierte seg med Filip 2 August av Frankrike, og Otto 4 med Johan uten land i England. I slaget ved Bouvines i Frankrike (1215) seiret Filip 2 August. Det betød seier også for Fredrik 2, men først og fremst for pave Innocens 3.
Det store kirkemøtet 1215 i Lateranet (pavens slott) var et bevis for den internasjonale maktstilling paven hadde i denne perioden. Et annet synlig uttrykk for pavens makt var korstogene til Palestina som det lyktes pavene å få i stand i tiden 1100–1300. Allikevel var det fortsatt voldsomme konflikter mellom den tyske keiser og pavedømmet da Fredrik 2 kom til makten. Han organiserte et sterkt autoritært statsstyre i Sicilia og ønsket å utvide sin makt og sin styremåte også til andre deler av Italia.
Fredrik 2 kom i strid med de lombardiske byer, som fikk støtte av paven. Han seiret over byene ved Cortenuova 1237, men paven lyste ham i bann og holdt motstanden oppe. Paven, Innocens 4 (1243–54), flyktet til Lyon, men kampen raste videre i Italia mellom keiseren og hans ghibelliner og welferne som holdt med paven. I 1250 døde Fredrik 2, og med ham opphørte i virkeligheten tyskernes makt i Italia, men partistridene opphørte ikke.



Den økonomiske utviklingen i Italia
førte raskt bort fra naturalhusholdet over mot en økonomisk struktur der bynæringene og pengehusholdet dominerte. Dette gjaldt først og fremst for Nord-Italia og skulle komme til å øke forskjellen mellom den nordlige og den sørlige del av landet. Denne utviklingen gikk langt raskere i Italia enn i andre europeiske land, og allerede i perioden 1250–1500 ble det skapt et kapitalistisk organisert økonomisk liv. Årsakene var mange, bl.a. den handelstradisjon som Venezia hadde greid å opprettholde i middelalderen, den gunstige stilling landet hadde mellom Østen og Vest- og Nord-Europa, og endelig tilgangen på penger i form av avgifter til pavestolen.
I forbindelse med fjernhandelen utviklet enkelte byer en stor industri. Når det gjaldt vareformidlingen mellom Østen og Vest- og Nord-Europa, kom Venezia og Genova etter hvert til å vinne en slags monopolstilling. Seg imellom førte de imidlertid en seig og hard kamp. Pisa var lenge en konkurrent for Genova, men etter sjøslaget ved Meloria 1284 var Genovas herredømme sikret. Varene til Nord-Europa gikk lenge via Tyskland og særlig via Frankrike (Champagne-messene), men da det oppstod vanskeligheter i Frankrike på grunn av krig og høye tollsatser, måtte italienerne våge å sende kostbare varer sjøveien gjennom Gibraltar (1314). Det gikk godt, og siden gikk strømmen til Nord-Europa denne veien.
Industriell stordrift kom aller først til syne i klesindustrien, der Firenze tok ledelsen og eksporterte fine tøyer til hele Europa foruten til Orienten. Det var behov for stor kapital til å drive denne industrien, for det gikk lang tid fra råvarene i form av ull og uferdige tøyer ble kjøpt, mest i England og Flandern, til betalingen kom inn for de ferdige varene som ble solgt på fjerne markeder. Kapitalen gav grunnlag for bankiervirksomhet, som også fikk sitt hovedsete i Firenze. En lønnsom oppgave var å formidle innbetalingene til pavestolen fra de forskjellige land, og meget stor fortjeneste ble også trukket inn på utlånsvirksomhet. En stor del av Europas fyrster var kunder.
I de italienske byene oppstod det gjennom denne økonomiske utviklingen et borgerskap forskjellig fra den jevne håndverks- og handelsstand som dominerte flertallet av middelalderbyene ellers i Europa. Det var et borgerskap med interesser langt utover byen og bypolitikken, og med anledning til fritt slag for enkelte mennesker og slekter. Til de mektigste slektene hører della Torre og Visconti i Milano, della Scala i Verona, Este i Ferrara og Medici i Firenze.
Byene utviklet seg etter hvert til bystater, som la under seg store landområder og drev politikk med langt videre perspektiv enn det gamle bysamfunn. Den indre striden i Italia ble derfor enda skarpere i denne perioden. Men til tross for stadige kriger, lyktes det ikke bare å utvikle den økonomiske kultur, men å skape den høye åndskultur som er blitt kalt renessansen.
I perioden 1250–1500 var den fremmede politiske innflytelsen mindre enn tidligere og mindre enn den ble siden, men det betyr ikke at den manglet helt. Paven hadde kalt den franske kongens bror Karl av Anjou til hjelp mot hohenstauferen Manfred (1254–66) i Sicilia. Manfred ble overvunnet, men Karl begynte et redselsvelde som førte til opprør på øya Sicilia 1282 (Den sicilianske vesper). Dette opprøret var støttet av kong Peter 3 av Aragon, som var gift med Manfreds datter. Striden førte til forlik 1302, der det ble bestemt at Peter av Aragons sønn Fredrik skulle ha Sicilia og Karl av Anjous sønn Karl 2 Napoli. Da hovedlinjen av huset Anjou i Napoli døde ut 1435, gikk kronen over til Alfons 5 av Aragon, som hadde herredømmet også over Sicilia.



1500–1789
Økonomisk hadde perioden 1250–1500 vært en storhetstid for Italia, først og fremst fordi det var italienerne som skaffet varer fra Østen til Vest- og Nord-Europa. Men de store oppdagelsene ca. 1500 åpnet nye handelsveier, og snart kom varestrømmen til å gå utenom Italia. Denne økonomiske tilbakegangen satte Italia i en meget farlig stilling utenrikspolitisk.
De store handelsbyene, som Venezia og Genova, hadde ført en offensiv politikk for å sikre sine handelsinteresser, og vunnet store landområder på bekostning av det bysantinske rike. Nå ble de tvunget over på defensiven av den ekspanderende tyrkiske stormakten, som hadde overtatt Bysants' rolle i det østlige middelhavsområdet, og de mistet etter hvert sine store territorier. Omtrent samtidig begynte Frankrike og det nye spanske riket under unionsmonarkene Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon å interessere seg for Italia.
Motsetningene mellom franske og spanske dynastier i Napoli og Sicilia førte til at Karl 8 av Frankrike rykket inn i Italia 1494. Han overvant raskt all motstand. I Firenze bøyde Lorenzo il magnificos sønn Pietro seg for ham, med den følge at befolkningen fordrev mediceerne fra byen. Slik fikk botspredikanten Savonarola sjansen til å ta makten, og beholdt den til 1498 da han ble brent. Karl 8 marsjerte gjennom hele landet og tok Napoli, men hans styre vakte snart slik misnøye at Venezia, paven, keiser Maximilian og Ferdinand av Spania gikk i forbund mot ham; det var bare så vidt Karl greide å slå seg igjennom til Frankrike. Den spanske linjen oppnådde herredømmet både over Sicilia og Napoli. Men Frankrike førte også sin italienske politikk energisk videre.



Habsburgmonarkiet og Frankrikes kamp om hegemoniet i Italia 1500–1700
De nye maktforholdene ble etter hvert farlige for Venezia. I 1508 gikk paven, Ludvig av Frankrike, keiser Maximilian og Ferdinand av Spania sammen mot Venezia, og to år senere delte de Venezias territorium på det italienske fastland mellom seg. Paven forsøkte gjennom en dristig alliansepolitikk å gjøre seg til herre i Italia, men mislyktes, og kampen utviklet seg til en ren styrkeprøve mellom Habsburg-monarkiet og Frankrike.
Freden i Cateau-Cambrésis 1559 slo fast habsburgernes (Spanias) herredømme over Italia. Da Henrik 4 tok makten i Frankrike, virket det som han kunne bli en motvekt mot habsburgerne, og flere italienske fyrster sluttet forbund med ham. Det var likevel ikke mulig å utrette noe mot habsburgerveldet.
1627–31 brøt det ut en ny krig mellom habsburgerne og Frankrike. Striden dreide seg om arvefølgen i Mantova, og førte til at Mantova ble ødelagt, men maktbalansen forble den samme. Heller ikke kardinal Richelieus forsøk på å dra nytte av italienske forbundsfeller mot habsburgerne i trettiårskrigen fikk betydning.
I stormaktspolitikken på Ludvig 14s tid var Italia krigsskueplass. Den spanske arvefølgekrigen (1700–13) førte til store endringer i de politiske maktforholdene. Ludvigs sønnesønn Filip av Anjou (Filip 5) var arving til hele det spanske monarkiet, også Italia, men keiseren av Østerrike gjorde krav på denne arven for sin sønn erkehertug Karl. Ved freden i Utrecht fikk Karl (som i mellomtiden var blitt keiser) Milano, Napoli og Sardinia. Makten i Italia skiftet dermed over fra Spania til Østerrike. Ved Utrecht-freden oppstod også et nasjonalt italiensk kongedømme under Victor Amadeo 2 av Savoia (Savoie), som 1720 fikk byttet Sicilia med Sardinia. Utrecht-freden gjorde imidlertid ikke slutt på kampen om Italia, tvert imot, den raste videre i første rekke mellom Spania og Østerrike.
Ved freden i Wien 1735 fikk Don Carlos, sønn av Filip 5 av Spania, Sicilia og Napoli, og 1748 ved freden i Aachen etter den østerrikske arvefølgekrig fikk Don Filip, prins av Spania, Parma, Piacenza og Guastalla. I 1768 måtte Genova selge Korsika til Frankrike, da det ikke lenger var i stand til å beherske befolkningen der.
Italia hadde etter 1748 en fredelig periode frem til den franske revolusjon, men landet hadde lidd under krigene, og administrasjonen var stort sett dårlig, selv om enkelte forbedringer ble gjort av fyrster som fulgte det opplyste eneveldes prinsipper (Karl 2 av Napoli 1735–59 og storhertug Leopold i Toscana 1765–90).



Fransk herredømme under Napoleon, 1796–1815
Den franske revolusjonen førte ikke til politisk uro i Italia, men landet ble trukket inn i revolusjonskrigene. Fyrstene tok parti mot Frankrike, og Victor Amadeo 3 av Sardinia tapte Savoia (Savoie) og Nizza (Nice) etter kamper med franskmennene allerede 1792. Frankrike fikk også herredømmet over Genova-kysten 1794 etter angrep fra Sardinia og Østerrike, som også gikk til angrep igjen 1796. General Napoleon Bonaparte overtok kommandoen på fransk side og vant en rekke seirer. Sardinia sluttet fred og avstod Nizza og Savoia, og Napoleon rykket videre mot østerrikerne og slo dem i flere avgjørende slag 1796–97 (Arcole og Rivoli), og tvang Østerrike til våpenstillstandsavtale i Leoben.
Napoleon viste liten respekt for grenser og gammelt styresett i Italia. Fra paven tiltvang han seg, ved freden i Tolentino 1797, Bologna, Ferrara og Romagna. Han besatte Venezia og gav det ved freden i Campo Formio s.å. til Østerrike. Han opprettet en demokratisk republikk i Genova, Den liguriske republikk, og av Lombardia, Modena og Romagna etablerte han Den cisalpinske republikk (1797).
I 1798 ble Roma besatt av franske tropper. Det ble dannet en ny koalisjon mot Frankrike, og høsten samme år gikk Napoli til krig. Franskmennene fikk snart overtaket, og kongehuset måtte flykte fra Napoli, som ble til Den partenopeiske republikk. Franskmennene ble siden slått av de østerriksk-russiske styrkene under general Suvorov. Republikkene i Napoli, Roma og Milano gikk i oppløsning. Da snudde Napoleon igjen utviklingen ved overraskende å gå over Alpene og slå østerrikerne ved Marengo 14. juni 1800. Ved freden i Lunéville 1801 ble Toscana gjort til et kongerike under navnet Etruria, og for øvrig ble i store trekk ordningen fra Campo Formio gjenopprettet. I 1805 lot Napoleon seg krone til konge av Italia i Milano, og han utnevnte Eugène Beauharnais til visekonge.
I krigen mot den tredje koalisjon hevdet Napoleon sitt herredømme i Italia og fikk etter seieren ved Austerlitz, Venezia tilbake fra Østerrike ved freden i Pressburg 1805. Samtidig gjorde Napoleon sin bror, Joseph Bonaparte, til konge av Napoli, og han styrte til 1808, da Joachim Murat tok over. I 1809 tok Napoleon Kirkestaten og førte paven til Frankrike, et trekk som vakte harme i Italia.
Da Napoleon var slått, bestemte Wienkongressen 1815 at de gamle fyrsteslektene skulle få sine rettigheter i Italia tilbake, men det ble likevel gjort enkelte endringer: Sardinia fikk sine gamle områder og dessuten Genova; Østerrike fikk Lombardia og Venezia; Parma, Piacenza og Guastalla ble gjort til et hertugdømme og gitt til Marie Louise, men ved hennes død tilfalt disse landområdene bourbonene. Paven fikk nesten hele Kirkestaten tilbake, og Ferdinand 4 ble konge av Sicilia og Napoli.



Østerriksk herredømme
Frihetstendensene i Napoleonstiden ble nå kuet og Østerrikes velde i Italia gjenopprettet. Den frie forfatningen på Sicilia som Ferdinand 1 hadde måttet godta i 1812, ble nå avløst av enevelde, med støtte i kirke- og politimakt. Paven gjenopprettet Jesuittordenen og inkvisisjonen, og også i andre deler av landet gjorde reaksjonen seg gjeldende. Som et mottrekk mot undertrykkingen dannet frihetsvennene hemmelige forbund, særlig i Napoli. Julirevolusjonen påvirket også Italia. Selv om opprørene i Modena og Kirkestaten ble knust av østerrikerne i 1831, fortsatte frigjøringsarbeidet illegalt. Giuseppe Mazzini ble en inspirerende leder for bevegelsen.
Februarrevolusjonen 1848 fikk ringvirkninger i Italia. Alt før den brøt ut – i januar – ble det opprør i Palermo og Napoli, med innføring av en liberal forfatning som resultat. Lederne på Sicilia fant ikke dette tilstrekkelig, og avsatte huset Bourbon.
Frigjøringsbevegelsen bredte seg på nytt over Italia, både Sardinia, Kirkestaten og Toscana fikk frie forfatninger. Ved meldingen om revolusjonen i Wien ble det opprør i Milano, og de østerrikske troppene måtte trekke seg ut. Venezia fulgte eksempelet og dannet en republikk med Daniele Manin i spissen. For å hindre østerrikske represalier rykket Karl Albert frem med den sardinske hær, men ble slått ved Custoza. Nederlaget stimulerte reaksjonen.
I 1848 angrep Ferdinand 2 Sicilia og bombarderte Messina; også paven ble drevet over i reaksjonær retning. Etter mordet på ministeren Rossi ble det revolusjon i Roma; en demokratisk republikk ble proklamert, og pave Pius flyktet til Gaeta. I Toscana forlot storhertugen landet. 23. mars 1849 led Sardinia et nytt nederlag ved Novara. Karl Albert abdiserte til fordel for sønnen Victor Emanuel 2, som sluttet fred i Milano. Etter harde kamper måtte Roma og Venezia overgi seg i april og mai 1849. Paven kom tilbake, og hans makt ble garantert ved franske troppestyrker.
Lederne av frigjøringsbevegelsen håpet nå på støtte fra kongeriket Sardinia, der førsteministeren Camillo di Cavour gjennomførte en rekke økonomiske reformer, samtidig som kirkens makt ble svekket og de religiøse ordener opphevet. Cavours mål var Italias enhet under ledelse av det sardinske kongehus. Som realpolitiker hevdet han at utenlandsk, særlig fransk hjelp var nødvendig. Ved å delta i Krimkrigen oppnådde han at Sardinia ble representert ved kongressen i Paris 1856, der han angrep Østerrikes undertrykkingspolitikk i Italia. Forholdet til Østerrike ble stadig skjerpet, samtidig som forbindelsen med Napoleon 3 ble fastere. Sommeren 1858 møttes han og Cavour i Plombières, der keiseren lovte hjelp til frigjøring av Lombardia mot at Savoia og Nizza ble innlemmet i Frankrike.





 
Fra mesolittisk tid
 
Fra mesolittisk tid har klimaet vært relativt konstant. Bruk av pil og bue gjorde nå jakten lettere. Overgangen til yngre steinalder (neolittisk tid) – med bedre redskaper, med korndyrking, husdyrhold og fastere landsbysamfunn – settes til 4000–3000 f.Kr. Det sentralt beliggende Italia oppviser fra nå av et stadig større mangfold av forhistoriske kulturer. Viktige funnsteder som Molfetta i sør, Ripoli i det midtre Italia o.a. har gitt navn til arkeologiske kulturgrupper. Ved Lagozzo nær Milano er det funnet karakteristisk keramikk og spinnehjul og vevlodd som forteller om tilvirkning av tekstiler, datert til ca. 2800 eller senere. I Remedello har man funnet 117 skjelettgraver fra overgangsfasen mellom yngre steinalder og bronsealder (ca. 1800–1600). De døde ligger i fosterstilling og har fått med seg flate økser, dolker og dolkstaver i kobber og pilespisser av flint. Fra denne tiden har vi i Nord-Italia også den såkalte palafitte- eller pæleboerkulturen, skapt av innvandrere nordfra. De innførte brent begravelse i urne, bygde landsbyer på pæler i innsjøer og var jegere, fiskere og jorddyrkere; de holdt husdyr, bl.a. hest, og brukte kanskje vogner. Kulturgrupper i Sør-Italia viser påvirkning fra det egeiske område.



Bronsealderen
De mest kjente kulturer fra bronsealderen (ca. 1600–1200) er den ikke helt enhetlige, delvis østlig påvirkede apenninerkulturen langs fjellkjeden av samme navn og terramarekulturen i Nord-Italia, som bl.a. i bronsearbeidet tydelig peker hen til Donauområdet (Ungarn). Terramarekulturen har navn etter «den fete jorden» som bønder på 1800-tallet brukte som gjødsel, og som viste seg å skjule gamle boplasser. Terramarefolkene bodde i runde eller ovale hytter og representerte en mer avansert materiell kultur enn de tidligere. Også terramarefolkene kremerte sine døde. En spesiell type fortidsminner er de rike helleristningsfeltene i Valcamonica, som har sine nærmeste paralleller i Sør-Skandinavia.



Jernalderen
Jernalderen begynte i Italia like etter 1000 f.Kr. Til de mer kjente kulturgruppene i denne perioden hører Villanovakulturen i Toscana. Kulturen er nesten bare kjent fra gravfunn, som bl.a. har gitt oss en rekke runde hyttemodeller. Jakt, husdyrhold og jordbruk har vært dominerende næringer. Det rikholdige gravgodset vitner om at håndverk som smiing og keramikktilvirkning har stått høyt. Antakelig er Villanovakulturen å anse som en fortsettelse av terramare- og apenninerkulturen, uavhengig av innvandring. Jernalderens begynnelse henger imidlertid sammen med en stadig økende innvandring av fremmede stammer, særlig slike som talte indoeuropeiske dialekter. De kom snarere i jevnt tilsig enn i store støt; tidlige representanter var palafitte- og terramarefolkene. Blanding av gjensidig påvirkning modifiserte både kulturtyper og språk, dog slik at indoeuropeisk ble det dominerende språklige element over hele Italia. Når unntas grekere og etruskere, er hovedgruppene i Italias befolkning ved overgangen til historisk tid som følger: i nordvest ligurere og i nordøst veneter og raeter; i det sentrale Italia de «italiske» stammer: ved Tevere latinere, faliskere og andre, samt lenger sør de såkalte umbro-sabellere delvis med sterkt ikke-indoeuropeisk innslag: sabinere, aequer, marser, volsker, vestiner, fretaner og samnitter; videre mot sør oskere, som opprinnelig ikke talte indoeuropeisk, japyger (kanskje preget av innslag fra Illyria) og på Sicilia sikeler.





Oversikt over Italias historie
 
Før Kristus
Til ca. 1600
Steinalderbosetning allerede i eldre paleolittisk tid

Ca.1600–1200
Bronsealder.   Appenniner- og terramarekulturene

Ca.1000
Jernalderen begynner. Villanova-kulturen.   Stor innvandring av indoeuropeisk-talende stammer

Ca. 800-tallet
Etruskernes   innvandring

Ca. 750–550
Gresk bosetning   i sør

753 (?)
Roma grunnlegges

Ca. 400–200
Romerne underlegger seg Italia

Etter 400
Keltisk bosetning   i nord

Ca. 200
Romerne   erobrer hele middelhavsområdet. Italia er Romerrikets kjerneland.   Omfattende veibygging

Etter Kristus
200–400-tallet
Romerriket   går tilbake, og dets tyngdepunkt forskyves østover. Germanske herjinger   fra 400-tallet

476
Visigoterne tar   makten i Italia

493
Ostrogotisk rike   opprettes

568
Langobardisk rike   opprettes i nord

700-tallet
Paven   i forbund med frankerne – grunnlaget for Kirkestaten blir   lagt. Frankerne tar makten i Italia

            
800-tallet
Venezia driver   storhandel med Bysants
          
900- og 1000-tallet
Politisk   oppløsning. Føydalisme. Arabiske herjingstog
 
962       
Det   tysk-romerske riket blir opprettet
    
1000-tallet
Borgerskapet   i Nord-Italias handelsbyer blir en viktig politisk faktor. Normannisk rike   i Sør-Italia, som forblir føydalt

1000–1200-tallet
Stadig kamp om makten mellom bystatene, paven og den   tysk-romerske keiser
          
1250–1500     
Et kapitalistisk organisert økonomisk liv blir skapt i   Nord-Italia. Bystatene er mektige nok til å holde den utenlandske   innflytelsen på et lavt nivå
          
Ca. 1400–ca. 1600       
Renessansen:   vitenskapelig, litterær og kunstnerisk blomstringstid
 
1500- og 1600-tallet     
Habsburgmonarkiet og   Frankrike kjemper om hegemoniet i Italia. De spanske habsburgere styrer Sardinia, Sicilia og   fastlandet sør for Roma
   
1700–48  
Spania   (Bourbon) og Østerrike (Habsburg) kjemper om makten

1720
Kongeriket   Sardinia grunnlegges
   
1796–1815    
Italia   under fransk herredømme (Napoleon)

1815
Østerrikes   maktstilling gjenopprettes

1849
Kongeriket Sardinias første forsøk på å samle Italia   mislykkes

1859–61
Italia   samles, med Kongeriket Sardinia som drivende kraft og med fransk hjelp, og   blir et konstitusjonelt monarki. Torino blir Italias hovedstad

1865
Firenze blir   hovedstad

1866
Det nordøstlige Italia erobres fra Østerrike
   
1870
Roma innlemmes   i Italia og blir landets hovedstad

1880-årene
Begynnende   imperialisme i Afrika

1882  
Trippelalliansen   med Tyskland og Østerrike-Ungarn

1896
Nederlag   mot Etiopia
  
1912
Tripoli (Libya)   og Dodekanesene erobres
            
1915–18
Italia   på ententens side under den første verdenskrig. Sør-Tirol blir italiensk
          
1919    
Etterkrigskrise. Forholdstallsvalg innføres

1920-årene
Fascistenes «marsj   mot Roma» i 1922. Fascistene styrer i begynnelsen med borgerlig støtte, men   etter hvert blir styreformen totalitær. Benito Mussolini diktator   fra 1925. Ny imperialisme
            
1929
Vatikanstaten opprettes

1930-årene
Opprustning. Etiopia erobres 1936. Nært samarbeid med   Tyskland
            
1939
Italia   okkuperer Albania

1940–43
Italia med i den annen verdenskrig på Tysklands side.   Stadig økt tysk innflytelse
 
1943–45
Fasciststyret faller. Italia erobres av de allierte

1946
Demokratisk   republikk. Det kristelig-demokratiske parti blir det ledende i   etterkrigstiden

1947
Fredsavtale med mindre grensejusteringer

1949
Italia   blir medlem av NATO

1955
Italia   blir medlem av FN

1957–58
Romatraktaten; EEC (senere   EU) opprettes
 
1970-årene
Vanskelige   økonomiske forhold. Hyppige regjeringsskifter. Økt politisk vold fra høyre-   og venstreekstremister. Tidligere statsminister Aldo Moro myrdet   (1978) av Brigate Rosse (Røde brigader).
 
1980-årene
Store   rettslige oppgjør med mafia, høyre- og venstreekstremister.
            
1983–87
Fempartiregjering   med Bettino Craxi som statsminister sitter lenger enn noen annen   italiensk regjering siden 1945. Økonomisk fremgang.
            
1990-årene
Lega   Nord, som i utgangspunktet er en separatistbevegelse, utvikler seg til å bli   et betydningsfullt politisk parti på høyresiden i italiensk politikk
 
1993
Omfattende   avsløringer av korrupsjon og sammenblanding av politisk og   økonomisk virksomhet i de etablerte partiene. Sentrale politikere   etterforskes; det politiske miljø preges av sterk mistillit. Endringer i   partistruktur og valgordning.

1994
Forretningsmannen Silvio   Berlusconi stifter partiet Forza Italia og danner regjering   sammen med Lega Nord og Alleanza nazionale etter   valget. Regjeringen går av etter åtte måneder

1996
En   koalisjon av sentrum–venstre-partier (Olivenkoalisjonen) vinner valget, og Romano   Prodi blir statsminister
            
2000  
Ny høyreallianse under ledelse av Berlusconi får rent   flertall ved valget

2003
Berlusconi må møte i retten tiltalt for korrupsjon, men   blir senere frikjent. Økonomiske innstramminger fører bl.a. til kutt i   pensjonsutbetalingene

2005
Regjeringskoalisjonen sprekker, men Berlusconi danner en   ny regjering

2011
Berlusconi   går av og overlater plassen til økonomiprofessor Mario Monti

2013
Enrico   Letta blir statsminister for en koalisjonsregjering bestående av   medlemmer fra Partito Democratico og Popolo della Libertà. Angelino   Alfano blir visestatsminister. Movimento 5 Stelle gjør et godt   valg

2014
Matteo   Renzi overtar som regjeringssjef. Ved innsettelsen 22. februar blir han   Italias yngste statsminister gjennom tidene, 39 år gammel

2015
Sergio   Mattarella overtar som Italias   president etter Giorgio   Napolitano

I dag
Du meldte deg på vårt italienskkurs.


       
Tilbake til innholdet | Tilbake til hovedmenyen